Han ser lyd i enden av tunnelen

Han synes undergrunnen og kvikksølvlampene i Oslo er vakre. Kjetil Saunes kaller hovedstaden for Bortebyen, og forsvarer at den har både hjerte og sjel.

Tekst: Åshild Mathisen (Vårt Land, 1999)

Arkana er Kjetil Saunes' nye plate; den tredje utgivelse på seks år. Tittelen er latinsk, og betyr hemmelighet eller mysterium. Tekstene er nemlig ladet med mystikk - det er ord som vil at du skal tygge på dem en stund.

Byens skjønnhet
I spor som "Borteby spiller plutonium" og "En uhørt lykke" svinger billedspråket mellom abstrakt og konkret - tekstene til Saunes vil ikke helt gi fra seg meningen sin.

- Jeg er fascinert av punktet der den jordede virkelighet møter drøm, og jeg forsøker å gi hemmelighetene skikkelser gjennom musikken min. Den moderne byens skjønnhet er en slik hemmelighet: T-banetunnelene, bensinen i sølepytten, neonlysene. Oslo er en by med sjel, men det er en utskjelt by - bortebyen alle kommer til for å gjøre noe. Men dette er min barndoms by, og barnesinnet har gitt sin egen magi til tingene.

- To av sporene skildrer en slags medlidenhet med en bror og en søster?
- Tekstene forsøker å si noe om slektskapet med andre mennesker. Jeg skulle ønske empati var en større del av virkeligheten, og jeg tror at i det øyeblikket man tar sin egen livsfølelse på alvor, finner man frem til et fellesskap med andre mennesker. Dette knytter seg også til byen - fremmedgjøringen er dens styrke og svakhet. Oslo er byen som frigjør mange, fordi det er vår eneste storby, men den kan også gjøre mennesker veldig ensomme.

Jordnær
- Er det en melankolsk plate?
- Melankolien er en del av grunnstoffet. De forrige platene mine har kanskje vært mer vendt oppover - mot lys og luft, mot himmelrommet. Denne plata er mer jordnær. Jeg forsøker å la det gjengrodde og underskogsaktige få gjenklang i musikken. Et ordnet musikalsk villniss, om du vil.

Slik fyller Saunes på. Han ordlegger seg nesten lyrisk, med bilder og metaforer. Hver setning ligner sangtekstene hans - litt poetiske og svevende.

- Hvor kommer alle disse bildene fra?
- Billedbruken kommer nok fra en oppvekst med bibelhistorien. Fortellinger som har preget meg og språket mitt. Jeg opplever at ordet fanger når man bruker språk. Man må hele tiden forsøke å skape noe nytt av det forutinntatte ved ordene. For å unngå klisjeene, søker jeg i klangen mellom ord og assosiasjoner. Det hele blir en konstant krig med ordene som står i veien for det du vil si.

Nebb og klør
Saunes vil skrive musikalsk språk. Han vil skape et helt uttrykk ved å fjerne avstanden mellom poesien og det musikalske. Han lager musikken sin fordi han vil at slik musikk skal finnes, og kjemper med nebb og klør mot det kommersielle. Hele mannen lyser av integritet.

- Jeg vil ikke forsterke de konvensjonene som har så mye makt over musikken. Jeg følger ikke den til enhver tid gode smak som gjør at man kan være velkledd mellom ørene. All musikk skal være så lett å kategorisere, lett å selge. Bransjefenomenet har gitt oss musikkens Hennes og Mauritz.

- Det kan høres jålete ut, men når jeg lager en plate, har jeg en veldig sterk følelse av hvordan det skal bli, og da er det enklere å arbeide alene. Jeg er fornøyd med denne plata - den er det den var tenkt å være. Den er et uttrykk for det jeg har vært opptatt av de siste årene.

Glemme seg selv
- Hvorfor har du trukket inn Johan Borgens skikkelse Lillelord i en av tekstene dine?
- Fordi Lillelord er en arketype, han er et bilde på den som fullstendig har gitt seg omgivelsenes premisser i vold. Det handler om suksessen ved forstillelsen, å bli flink til å late som for å gi det andre vil ha. Faren er at man glemmer seg selv.

Det er vanskelig å forestille seg at Kjetil Saunes kan late som han er noe annet enn seg selv.

- Det er noe vi alle gjør iblant, men jeg er nok ikke så veldig flink til å gjøre det. Det holder aldri lenge av gangen, sier Saunes og ler høyt.