Solo for støttespiller Saunes

Tekst: Marianne Lystrup (Vårt Land, 1993)

Bass er hovedinstrumentet til Kjetil Saunes. I årevis har han gitt diverse artister solid bunn i lydbildet sitt. I fire år var han en del av den kristne "studio-mafiaen" gjennom gruppa KGB. Nå tar han skrittet fullt ut, fram i rampelyset med en egen CD: "Lystyv".

Her har han sikret seg bukta og begge endene. Han har skrevet alle tekstene og melodiene, han har arrangert, sunget, koret, spilt bass, programmert maskiner og endelig produsert det hele. Miksingen har han riktignok samarbeidet med Håkon Iversen og Roberth Oppsahl Engen om.

Har fått prege helheten
- Hvor lenge har du gått med denne solisten i magen?
- Det er et par år siden jeg gjorde de første innspillingene. Og snakker vi om demoer, er det enda noen år siden. Jeg har brukt en del tid på å tydeliggjøre uttrykket. Som musiker har jeg jo lært meg til å tilegne meg forskjellige stilarter og kjenne mange trender. Og når man ser på disse i tilbakeblikk, er det enkelte som har et mer synlig datostempel enn andre. Det som i alle fall er blitt stadig klarere for meg, jo mer jeg spiller, at et band fungerer som ett instrument. Og jeg har fått et stadig sterkere ønske om å spille på hele dette instrumentet. Plata har gitt meg denne muligheten. Jeg har fått prege helheten gjennom de unike mulighetene som et stort, moderne lydstudio byr på, sier Kjetil Saunes.

- Du har gjort så mye selv, at det ikke er stort igjen til de andre musikerne på plata?
- Jo, det er det da! De musikerne som medvirker, har alle et sterkt personlig uttrykk og det har vært en glede å gi dem spillerom. Paolo Vinacia, for eksempel, med alle sine perkusjonsinstrumenter, må jo ha plass. Så jeg laget en foreløpig blanding av musikken som var innspilt, ryddete 16 spor på båndopptakeren og sa til ham: Se hva du hører og spell det du vil! sier Kjetil Saunes, han er ikke band-musiker med oppdemmet frihetstrang for ingenting.

Språk som "fast food"
- Tekstforfatter, sanger, bassist og maskinist - er det mulig å si noe om hvilken av disse funksjonene som ligger ditt hjerte nærmest?
- Det tror jeg ikke. Det har med forskjellige side av meg å gjøre. Og likevel - tekstene er en viktig del av produksjonen. Jeg begynte med å skrive på engelsk, men så falt det seg slik at jeg skrev et par tekster på norsk og dermed skjønte jeg at det var det jeg ville. Jeg ble fascinert av mulighetene jeg fant. Mange bruker språket som en slags "fast food" - en korteste vei for å bli fortsått. Men da blir språket så lite! Jeg har lyst til å lage tekster som er fantasi-stimulerende, spekket med bilder og symboler. Jeg er ikke så opptatt av at folk skal forstå alt med en gang. Noe av det vemmeligste jeg vet, er slike politiske visetekster fra 70-åra som bruker musikk som et redskap til å insistere på en sannhet. Det blir for meg en slags voldtekt på uttrykket. Jeg vil lage tekster som er mer slik musikk er - det man kan strekke seg etter, er å skape en energi som kan oppfattes av andre og som de så kan tilegne seg som sin egen. Dette forhindrer ikke at jeg har en klar mening med hver tekst jeg skriver. Det er bare ikke så viktig for meg å dytte den på andre.

Sønn av Randulf Saunes
- Det er ikke mye klar evangelisk tale her heller, skjønt du er sønn av Misjonssambandets Randulf Saunes...
- Jeg har, så lenge jeg har vært bevisst, hatt en generell uvilje mot dogmatikk og begrensninger. Faktisk har jeg ikke noe som helst ønske om å tilhøre noen livssynsinstitusjon. Jeg er så lei av slike grupperinger og begrensningene som følger dem - dette behovet for å plassere folk innenfor eller utenfor. Det er så defansivt!

- Det nærmeste en bekjennelse du kommer, er kanskje den siste låten på CD'en din?
- "Endeløs" - ja den handler om drivkraften min, som jeg aldri når tak i. Men så tror jeg heller ikke på noe som er slik at du kan "få tak i" det. Du kan skrape borti og kanskje få litt støv på fringrene, men du kan aldri holde det i hånden. Å tro at du kan gripe drivkraften, er virkelig skivebom. Jeg er nok en nokså typisk representant for 80-tallsgenerasjonen. Vi orker ikke 70-tallets båstenkning og påståelighet. Vi søker - ikke så mye for å finne noe å putte i pose, som fordi søkingen i seg selv er livgivende.

- Leser du mye lyrikk?
- Ja, mye. Jeg er glad i André Bjerke. Og selvfølgelig Knut Hamsun.

- Og dine egne gullkantede formuleringer, detter de ned på en rødvinsflekket serviett i sene nattetimer, eller meisler du dem ut med hardt arbeid?
- Det kan være begge deler. Den første teksten jeg skrev på norsk, den som heter "Med bare blikket", kom ganske lett. Det var i grunnen bare å kile seg selv mellom ørene og se hva som kom ut. Andre tekster har jeg virkelig jobbet med. For meg er tekstene gode i den grad de er frodige.

Kreativt hjem
- Du har nå kommer fra et nokså kreativitetsutløsende hjem, trassmotstand mot dogmatikk og livssynsgrupperinger!
- Ja, det var en generell åpenhet for å prøve ut ting. Og vi ble stimulert til å bruke fantasien og utfolde oss selv. Vi kunne alltid snakke om alle ting hjemme. Like fullt har jeg fått denne sterke trangen til å leve i et åpent landskap uten grenser, sier Kjetil Saunes og analyserer selv situasjonen med et kritisk blikk, som holder muligheten åpen for at hans egen, grensesprengende generasjon blir sittende med en frihet til å velge, som de bruker til ikke å velge noe.

Alle disse sterke bildene
- Alle disse bildene - video, film, MTV - de er supersterke. Se MTV i en time og du blir eksponert for livsenergi nok til å fylle et helt liv! Visst er det stimulerende å være gjenstand for denne inntrykksflommen, men det er en form for narkomani også. "Hvis pil" handler om dette - om å sluke alt - å få hele verden direkte inn i venene. Men noen ganger er det bittelille nok.

- Noen ganger får man behov for å lukke en dør?
- Min neste plate skal hete "Natt på Hardangervidda". Den skal være slik at uansett hvor mye bråk det er rundt deg, blir det stillhet med en gang du setter den på. Det gjenstår bare å utrede et par audiotekniske detaljer først…